I
Blanke ark er jorda hvor skriveren sår sine frø. Sparsomt. For knopper til dikt kan spire.

II
Tomme sider, der ingen ord er skrevne, bevarer ingen minner.

III
En skrivende fyller sine linjer med ord,
Deres betydning utfordrer intellektet.
Gir en fengende følelse som trenger gjennom selvet.

IV
Ens muse er en hensynsløs narr, dog klandre din skjebne.
For sider blir fylt og fjernet av en skriver, med opprømte ord.

V
Om dette utrykket engasjerer din leser, kall det nåde.
Om stykket kan stille min hunger, forsyn meg!
Om dette verket aldri blir lest derimot, kan det gjenfinnes i en krik eller krok - som gjenklang av kløyvde ord, smeltet sammen i et punktum til slutt.

I
Rommet er jorden der skrivende samles, og ordfrø er få, for spirer av et dikt kan vokse frem.

II
Rommet, åpent for ord å bli skrevet og minner spart.

III
En skrivende fyller rommet med ord,
deres gitte betydning utfordrer intellektet
deres fengende fornuft gjennomsyrer selvet.

IV
Musen er en hensynsløs spøkefugl klandres for lykken
for rommet fylles og hviskes ut av en skrivende med ord som løfter.

V
Om denne kunsten underholder leseren, er den nådig. Om denne kunsten stilner min sult, er jeg fullendt.
Men,
Om denne kunsten aldri leses, kanskje noen finner den gjemt i rommets sprekker, rungende, splittende, og samlende i punktum til slutt.

Punktum.

I
Diktere møter i mellomrommets matjord, og frø av ord finnes det bare få, for spirer av språk kan bli til dikt.

II
Rom: tom... for ord å skrives og for minnen å skånes.

III
En dikter fyller rom med ord,
og utfordrer ånden med deres fastsatte betydning
smittsomt gjennomtrenger sansen deres selvet.

IV
En muse er en vågal joker, og det må være lykkens skyld
at dikteren fyller rommet, og tømmer den, med opphøyde ord.

V
Morer seg leseren over kunsten, nådig skal den være. Fôrer kunsten min sult, mett skal jeg bli.
Likevel,
Blir det ingen som leser kunsten, kommer noen og finner den i mellomrommets gjemte kløfter,
hvor den ettervirker, sprekker, og blir til slutt forent i punktum.